Der og tilbake igjen

Dette er meg i 2007 – da alt begynte å ta form. Min første lederjobb, og starten på en viktig reise.

Et gjensyn med gamle kolleger, minner og takknemlighet. Denne uken var jeg på bedriftsbesøk hos min gamle arbeidsgiver Intrum (tidligere Lindorff) – stedet der jeg startet da jeg var 25 år, og hvor jeg ble værende i 12.

Der fikk jeg min første lederjobb.

Der opplevde jeg å bli satset på, selv om jeg var ung og uten formell lederutdanning.

Jeg var invitert av pensjonistforeningen til å snakke om boken min.

Vi spiste lunsj sammen, jeg møtte flere tidligere kolleger, leste dikt, fortalte om hvordan boken ble til – og samtalen gled naturlig over i temaer som ledelse, relasjonskompetanse og betydningen av å være bevisst den påvirkningskraften man har i andres liv.

For den kraften er reell, både på godt og vondt.

Flere fortalte at diktene rørte dem.

At de kjente seg igjen.

At jeg skriver på en måte som gjør at de forstår.

Det gjorde meg ekstra glad – for jeg vet hvordan det er å lese dikt og ikke forstå.

Å kjenne seg dum, eller ikke «intellektuell nok» til å fange meningen.

Den følelsen ønsker jeg ikke at noen skal ha når de leser mine ord.

En forening som betyr noe

Jeg ble også så glad da jeg hørte om pensjonistforeningen.

De møtes fire ganger i året, drar på turer og har julebord.

Det er så lett å undervurdere verdien av slike fellesskap – men for mange kan det bety enormt mye.

For situasjonen rundt det å gå av med pensjon er så ulik.

Noen har partner, barn, barnebarn, venner og hobbyer.

Andre har kanskje hatt jobben som sitt viktigste fellesskap, sin arena for mening.

Da kan overgangen bli stor.

Derfor er det så verdifullt at det finnes slike møteplasser – der man fortsatt hører til.

Mellom minner og nåtid

Jeg kjente at jeg ble rørt allerede da jeg gikk fra toget mot bygningen.

Tankene og minnene kom krypende, og tårene lå tett på da jeg møtte gamle kolleger.

Kanskje var det like greit at de hadde flyttet siden jeg sluttet – å stå i de samme lokalene igjen kunne blitt for mye.

Men det er også noe fint i å kjenne at man blir berørt.

At tiden der fortsatt bor i meg, som en del av reisen.

En liten beslutning

Det ble en utrolig fin dag, med mange gode møter.

Jeg kjente på lysten til å ta turen innom min gamle avdeling, men hverken tiden eller den emosjonelle kapasiteten strakk til akkurat da.

Derfor har jeg bestemt meg for å gjøre det neste år.

Vi sier så ofte når vi slutter et sted: «Jeg skal komme innom!»

Men så skjer livet. Vi får ny jobb, nye rutiner – og plutselig har årene gått.

Likevel tror jeg vi får til mer enn vi tror, når vi faktisk bestemmer oss.

💛 Tilbake der alt startet.

Med takknemlighet, rørt hjerte – og vissheten om at noen mennesker, og noen steder, alltid vil være en del av den man har blitt.